Technology for Country Folk

LOG ON: Making a wood stove hot
LOG OFF: Too much wood on fire
MONITOR: Keep'n an eye on the wood stove
DOWN LOAD: Gitten the farwood off'n the truck
MEGA HERTZ: When yer not keerfull gitten the farwood
FLOPPY DISC: Whatcha git from tryin to tote too much farwood
RAM: That thar thang what splits the farwood
HARD DRIVE: Gitten home in the winter time
WINDOWS: Whut to shut when its cold outside
SCREEN: Whut to shut when its black fly season
BYTE: Whut dem dang flys do
CHIP: Munchies fer the TV
MICRO CHIP: Whut's in the bottom of the munchie bag
MODEM: Whatcha do to the hay fields
DOT MATRIX: Ole Dan Matrix's wife
LAP TOP: Whar the kitty sleeps
KEYBOARD: Whar you hang the dang truck keys
SOFTWARE: Dem dang plastic forks and knifes
MOUSE: What eats the grain in the barn
MOUSE PAD: That's hippie talk fer where the mouse lives
MAINFRAME: Holds up the barn roof
PORT: Fancy flatlander wine
ENTER: Notherner talk fer "C'Mon in y'all"
CLICK: Whut you hear when you cock yer gun
DOUBLE CLICK: When you cock the double barrel
REBOOT: Whut you have to do right before bedtime, when you have to go to the outhouse

News from the European Union

The European Commission has just announced an agreement whereby English will be the official language of the EU rather than German which was the other possibility. As part of the negotiations, Her Majesty's Government conceded that English spelling had some room for improvement and has accepted a 5 year phase-in plan that would be known as "Euro-English".

In the first year, "s" will replace the soft "c". Sertainly, this will make the sivil servants jump with joy. The hard "c" will be dropped in favour of the"k". This should klear up konfusion and keyboards kan have 1 less letter.

There will be growing publik enthusiasm in the sekond year, when the troublesome "ph" will be replaced with "f". This will make words like "fotograf" 20% shorter.

In the 3rd year, publik akseptanse of the new spelling kan be ekspekted to reach the stage where more komplikated changes are possible. Governments will enkorage the removal of double letters, which have always ben a deterent to akurate speling. Also, al wil agre that the horible mes of the silent "e"s in the language is disgraseful, and they should go away.

By the fourth year, peopl wil be reseptiv to steps such as replasing "th" with "z" and "w" with "v". During ze fifz year, ze unesesary "o" kan be dropd from vords kontaining "ou" and similar changes vud of kors be aplid to ozer kombinations of leters.

After zis fifz yer, ve vil hav a reli sensibl riten styl. Zer vil be no mor trubl or difikultis and evrivun vil find it ezi to understand ech ozer. Ze drem vil finali kum tru! And zen ve vil tak over ze world!

Mannens håndbok til den kvinnelige logikk

Det er lørdag, en stille ettermiddag på våren, og du har funnet din plass i livet: Du ligger på sofaen og ser på fotballkamp, åpner din andre øl og er rolig i vissheten om at din bestilte Peppes med ekstra hvitløk allerede er på vei med pizzabilen. Dette ville vært et uovertreffelig øyeblikk, om du bare hadde hatt en større TV. Brått kommer kjæresten din inn i rommet, og hun sier: «Og hva tror du at du holder på med, da?»

Er det et lurespørsmål?

Ja, det er akkurat det det er. Saken er at hvordan du enn svarer, kommer du om et øyeblikk til å være på vei til bygg- og innredningsbutikken, der du vil tilbringe resten av ettermiddagen med å forsøke å beslutte hvilken type gardinstang som passer i stua. Hva kommer dette av? Det har like mye å gjøre med spørsmålets natur som med noe annet. Kvinner er ganske enkelt eksperter på å stille spørsmål som ikke ser ut til å ha korrekte svar. Her har du et eksempel:

SER JEG TYKK UT?

Det finnes ikke et eneste svar på dette spørsmålet som ikke kan tolkes som et ja.

«Nei» betyr ja. Ja betyr ja. «Jeg vet ikke riktig» betyr ja. «Men det spiller jo ingen rolle,» betyr ja. Den minste antydning til tvil før du åpner munnen betyr helt enkelt ja, ja, ja.

De fleste av oss går nok heller bort og gjentar eksamen i norsk skriftlig, enn å svare på dette spørsmålet, og enda kan spørsmålet dukke opp flere ganger i uka. Ditt eneste alternativ er å si nei tydelig og uten nølen, uten å etterlate noen mulighet for å feiltolke, og å få det til å høres som en almenngyldig oppfatning, og ikke bare ditt subjektive synspunkt. Dette fungerer naturligvis ikke, men alle andre alternativer er helt uaktuelle.

Det finnes en mengde av liknende spørsmål hvor et nei – servert som en piskesnert – er det eneste svaralternativet, og enda flere som krever et medfølende og ureservert ja. Ikke i noen av disse tilfellene kommer retorikk, utflukter eller forsøk på å være rolig til å betale seg. Studer følgende praktiske liste:

SVAR BARE NEI TIL DISSE

Har du en annen?

Tenker du fortsatt på henne?

Er du lei av meg?

SVAR BARE JA TIL DISSE

Elsker du meg fortsatt?

Tenker du fortsatt på meg?

Liker du frisyren min?

Uheldigvis krever mange spørsmål fra kvinner mer enn et enkelt ja eller nei. Noen spørsmål likner mer på gåter enn på noe annet. Som dette for eksempel:

HVILKE SKO PASSER BEST?

Selvfølgelig konfronterer kjæresten din deg med dette spørsmålet når dere allerede er for sent ute til

restauranten, mens hun peker på ett par sko på føttene og et annet i hånden. Dette er ikke et hverdagslig valg. Dette er en tilspisset høne/egg- avgjørelse som til og med kunne fått Holbergs Jeppe til å svare sin Nille, «Hvilke som helst, din gamle ko!»

Velger du paret hun alt har på, kommer hun til å tro at du forsøker å mase på henne og velger du det andre paret, kommer hun til å tro at du, av samme årsak, ikke våger å velge de hun alt har på seg, men at du prøver å være smart. Noen menn forsøker å tenke flerdimensjonalt i slike situasjoner og satser uventet på et tredje par sko, men dette blir oftest tolket som et angrep på hennes dømmekraft eller en mulighet til å angripe din. Du får likevel, under ingen omstendigheter, anbefale en annen kjole. I så fall kan du likegjerne si, «Du er tjukk!»

Dette åpner for funderingen over hvorfor hun i det hele tatt spør deg. Hun vet at du ikke kan avgjøre hvilke sko som passer best, og hun vet at du ikke bryr deg, så hvorfor forsøker hun å tvinge deg til å ta en avgjørelse? Dette er en del av en uavbrutt, sofistikert kampanje for å få deg sosialisert. Andre deler av denne kampanjen er, når mulig, å konsultere deg om pådekking av bordet eller valg av håndklær. I begge tilfellene burde et underlegent og erkjennende «Vet ikke, men du er jo bedre på sånt» klare brasene. Bare ikke prøv det samme på sko-dilemmaet, for da mister dere garantert bordet deres. Heller bør du be henne prøve det andre paret, for så å si at det første passet bedre. Dette bør styre deg unna de verste sandgrunnene, så lenge du ikke begynner å bråke hvis hun tar det andre paret likevel.

HVOR ER FORHOLDET VÅRT PÅ VEI?

Dette kan nærmest beskrives som et eksamensspørsmål, siden du ikke slipper unna med et raskt svar som «fremover», «en etasje opp» eller «ha’kke peiling». Det som ytterligere tilspisser situasjonen her, er at dere sikter mot ulike mål. Hun vil høre ditt hjertes røst tale om dine følelser, og vil ha en ærlig forklaring av fremtiden deres sammen, mens det eneste du vil ha er et enklere spørsmål.

Det er virkelig ingenting å vinne på å forsøke å besvare et så skrekkelig spørsmål, uten å i det minste ha en vag anelse om hva hun egentlig ønsker å høre. Slike spørsmål stiller i en egen divisjon, og bør egentlig besvares med et nytt spørsmål. Se hvor enkelt man kan parere et antall mer kompliserte og aksellererende utspørrelser gjennom å bruke refleksiv spørsmålsstilling:

HUN:  Hvor er forholdet vårt på vei?

DU:     Hvor er forholdet vårt på vei?

HUN:  Synes du hun er pen?

DU:     Hvem?

HUN:  Vil du gifte deg med meg?

DU:     Hvor er jeg?

HUN:  Hva skjer om jeg er gravid?

DU:     Er du gravid?

HUN:  Hvordan det, synes du jeg er tykk?

Hoppsann! Der kom vi skjevt ut. Den burde du nok sett komme, eller hva. Så hvorfor ikke forsøke en mer surrealistisk vri.

HUN:  Hva skjer om jeg er gravid?

DU:     Hva skjer om jeg er gravid?

Det vil i det minste kjøpe deg tid til å komme opp med et bedre svar. I samlingen tvetydige svar finner vi til og med: Hvor mye er egentlig mye? Hvorfor vil du vite det? Skulle jeg? Men hva er det du sier? Spiller det noen rolle? Er det dette du kaller kjærlighet? Snakker du til meg? (Merk deg: Har du mensen? hører ikke til disse.) La oss så se på et matematisk problem.

HVOR MANGE HAR DU LIGGET MED?

Ålreiiiit… du kan jo fortelle sannheten, hvis det virkelige antallet er mindre enn tolv. Hvis ikke får du bite tennene sammen og satse på et antall som du regner med at hun allerede mistenker. Som med all annen algebra og artimetikk, blir det hele mye enklere hvis du kan bruke en formel. Denne burde fungere, i hvert fall hvis ingen av dere har sex som yrke: Legg sammen antallet mennesker du vet hun har ligget med med antallet hun vet at du har ligget med. Del så summen du får med to, og rund av til nærmeste høye heltall. Nå bør du ha havnet på et sunt og realistisk, men likevel ikke sjokkerende høyt antall. Er det mer enn tolv, si tolv og hold kjeft om resten. På tide å gå videre.

HVORFOR KAN DU ALDRI SLAPPE AV?

Denne retoriske perlen kommer alltid når du uttrykker din motvilje mot for eksempel butikktyveri eller forfortkjøring, eller når dere går på dans og du – som alltid – fremholder at musikken spilles for høyt eller at det er for få stoler. På dette spørsmålet finnes det helt enkelt ikke noe godt svar. Du kan kanskje gjøre henne oppmerksom på det faktum at hun er inkonsekvent når hun for eksempel bryr seg med at du er barnslig eller oppfører deg som faren hennes. Men på den annen side, sier du det, kjøper hun kanskje ditt synspunkt og gjør det slutt. Når vi snakker om å gjøre det slutt, hva synes du om denne…

MENER DU AT VI SKAL GJØRE DET SLUTT?

Kvinner, lik advokater, stiller sjelden et direkte spørsmål, hvis de ikke på forhånd vet hva svaret vil være. Hvordan kvinnelige advokater er har jeg ingen aning om, og jeg er ganske sikker på at jeg ikke vil vite det. Kjernen i dette er at når din kjæreste stiller dette spørsmålet, så vet hun allerede at du kommer til å svare nei. Selv om du kanskje vil svare ja, kommer det til å bli et nei. Du kan heller ikke snu spørsmålet mot henne, fordi du ikke har den minste ide om hva hun kommer til å si da. Hvis du ikke vil gjøre det slutt, er det best å helt enkelt skifte emne. Vi prøver noe som er litt enklere.

SER DU NOE ANNERLEDES VED MEG?

Nåja, denne er litt lettere. Denne kommer gjerne i følge med et par andre: ”Har du glemt hvilken dag det er?” Og ”Har du hørt et eneste ord av det jeg har sagt?” Bortsett fra at dette er spørsmål som lettere besvares feil enn riktig, så er det spørsmål kvinner kan stille i komedieserier. De bør helst håndteres med en ironisk postmodernistisk vri, eller, rettere sagt, si som Dagobert ville sagt.

HUN:  Ser du noe annerledes ved meg?

DU:     Nytt forkle?

HUN:  Har du glemt hvilken dag det er?

DU:     Selvfølgelig ikke. Det er torsdag.

HUN:  Har du hørt et eneste ord av det jeg har sagt?

DU:     Så hyggelig, elskling…

Ekkelt, ikke sant? Men det er jo ikke din feil at hun ikke forstår situasjonen. Vil hun ha bedre svar får hun jo stille bedre spørsmål. Spørsmål av typen:

HAR DU REFLEKTERT OVER DEG SELV I DET SISTE?

Dette spørsmålet og dens fetter, den alltid like uventede ”Hvem tror du at du er, egentlig?”, er to måter å forsiktig minne deg på hvor stor del medlidenheten hadde i hennes beslutning om å gå ut med deg, og hvor lett denne avgjørelsen kan komme til å omvurderes dersom du oppfører deg på en eller annen måte som ikke kan kalles akseptabel.

Du har formodentlig bragt denne kommentaren frem selv, ved å påpeke at Brad Pitt har blitt litt bleik-feit i det siste, eller ved å spekulere over at Jack Nicholson trolig ikke behøver å vente helt til bursdagen sin for å få oralsex. Du forventes likevel ikke å svare på disse spørsmålene. Du forventes bare å be om unnskyldning for din upasselig høye selvfølelse. Heller enn å be om unnskyldning, bare le. At du viser feil som kjæreste – eller snarere som mann – er en slags hevn i seg selv. Neste!

MENER DU AT TROSKAP ER VIKTIG?

Som de fleste andre filosofiske funderinger som tilsynelatende virker som de dukker opp fra ingensteds, kommer heller ikke denne fra ingenting. Dette øyensynlig generelle spørsmålet er, når man går til bunns i det, et kryptert spørsmål som berører troskapen din ved ett eller flere spesielle tidspunkter. Ditt motspørsmål må derfor også være kryptert. Studer tabellen med oversettelser før du svarer.

DU SIER: Ja

DU MENER: Hva vet hun egentlig?

HUN TROR: Han forsøker å skjule noe.

DU SIER: Det avhenger av.

DU MENER: Hva vet hun egentlig?

HUN TROR: Jeg visste det.

DU SIER: Hvorfor spør du?

DU MENER: Hva vet hun egentlig?

HUN TROR: Svin!

DU SIER: Vet ikke. Gjør du?

DU MENER: Hva vet hun egentlig?

HUN TROR: Hva vet han egentlig?

Det finnes flere varianter over dette temaet, men de er ikke verdt å ta opp her. Når du får spørsmålet, sitter du allerede med skjegget i postkassen. Det spiller ingen rolle hva du sier, bare du lykkes med å unngå å rødme.

Da skal vi se på et eksempel som krever en mer direkte løgn.

HVA SER DU PÅ?

Hun mener, ”Du titter på henne der borte, eller hva?” Og du som trodde du hadde rafinert kunsten med å låse nakken og titte med bare øynene. Det er helt åpenbart at sannheten ikke er ditt beste våpen akkurat nå. Vi vet alle at sannhenten kan befri oss, iblant før vi har funnet et annet sted å sove. Det kan virke lett å besvare dette spørsmålet med en skikkelig løgn, men når man blir overrasket, er evnen til å lyve sterkt nedsatt. Her er noen av de vanligste feilene man gjør med spørsmålet «Hva ser du på?»

FOR NØYAKTIG: «Den rustne mutteren på brevkassen på hjørnet tvers over gaten.»

IKKE NØYAKTIG NOK: «Tingen der.»

FOR GODT TIL Å VÆRE SANT: «En neglisjé i vinduet der, den ville passet perfekt på deg.»

FOR ÅPENBART: «Ingenting…»

ALTFOR ÅPENBART: «Den blondinen der med de store… ææh… Ingenting…»

Her kommer en som trenger ytterligere dekryptering.

HVA SKAL VI GJØRE NÅ?

Denne dukker ofte opp når dere har en krise eller et tilsynelatende uløselig problem foran dere. Den kryptiske biten er det mystiske «vi» i midten. Det betyr to ting: På ene siden innebærer «vi» «du» i betydelsen, «Hva skal DU gjøre nå?», men på den andre siden finnes også tanken «vi er to om dette», og den innebærer at du bærer en like stor del av anvaret i det at hun nettopp mistet nøkkelknippet sitt ned i en avløpsrist, eller at hun har reservehjulet og jekken i garasjen slik at ingen skal kunne stjele dem.

I slike situasjoner kommer du trolig til å kjenne at det eneste fornuftige svaret er «Vi må gjøre det slutt. Ha det bra!» Men det er mer trolig at du bestemmer deg for å tie stille, bare for å møtes av den ganske dårlige oppfordringen:

MEN HVORFOR KAN DU IKKE SI NOENTING?

Hvis og om du besvarer denne hviler på dine skuldre. Det er nemlig bare ett eneste spørsmål som du aldri, aldri skal besvare. Hold munn, fremhold Menneskerettighetene, lat som du er døv, spring din vei, gjør hva som helst, men si ingenting når hun spør:

SKAL JEG KLIPPE HÅRET MITT KORT?

Hvis du sier noe, kommer hun, når hun har klippet seg (og la alt håp fare, se situasjonen i øynene, hun har jo alt bestemt seg) og hater frisyren sin (og hun kommer til å hate den) til å gi deg all skyld. Selv om du tier stille er nok det beste du kan håpe på at hun kommer hjem, stirrer deg rett i øynene og spør:

SYNES DU AT DET FÅR MEG TIL Å SE FET UT?

Her står du alene.

Kattedietten

De fleste slankekurer fungerer ikke fordi vi fortsetter å tenke og spise som mennesker. De fleste av oss har aldri lyktes med å slanke oss. Nå kommer den nye mirakelkuren,

Kattedietten!

Bortsett fra katter som spiser som mennesker, de som for eksempel lever på restemat, er de fleste katter lange og spenstige (eller små og radmagre). Mirakelkattedietten kommer til å hjelpe deg til å oppnå den samme spenstige, sultne figuren. Følg denne dietten i en uke, og du kommer til å merke at du ikke bare ser bedre ut og kjenner deg bedre, du kommer også til å få et helt nytt syn på hva mat egentlig er.

- Lykke til!

Dag 1

Frokost: Åpne en boks dyr gourmetkattemat. Alle smaksvarianter duger, bare de koster mer enn ti kroner boksen. Legg en kvart boks på fatet, ta en bit og se deg uforskammet omkring i rommet. Søl resten av maten på gulvet. Stirr inn i veggen en stund, før du umotivert snor deg inn i et annet rom. 

Lunsj: Fire gresstrå og en salamanderhale. Spy det opp på det reneste teppet i huset.

Middag: Fang en møll og lek med den til den nesten er død. Spis en vinge. La resten ligge og dø i fred.

Kvelds-snack: Stjel en grønn ert fra tallerkenen til din samboer/ektemake. Slå den rundt omkring på gulvet til den triller under kjøleskapet. Stjel en liten bit kylling og spis halvparten. La den andre halvdelen ligge i sofaen. Kast ut kattematen som ble til overs i boksen fra morgenen.

Dag 2

Frokost: Plukk opp den etterlatte kyllingbiten fra sofaen. Dytt den ned på gulvteppet og puff den under TV-en. Tygg på hjørnet til avisen som samboeren/ektemaken forsøker å lese.

Lunsj: Riv et hull i posen med franskbrød som du kjøpte som ditt bidrag til lørdagsmiddagen.
Slikk over hele brødet. Tygg en bit av midten på franskbrødet.

Ettermiddagsmellommåltid: Fang en stor bille og ta den med inn i huset. Lek med den til den er helt myk og halvdød. La den få rømme under sengen.

Middag: Åpne en ny boks med mørkt farget gourmetkattemat, tunfisk eller biff fungerer bra. Gulp i deg all maten. Gå fra kjøkkenet til kanten på stuegulvsteppet. Så spyr du alt opp igjen. Tramp på det idet du går, og lag fine fotmerker over hele gulvet.

Dag 3

Frokost: Drikk noe av melken fra skålen med cornflakes til ektemaken/samboeren din når ingen ser deg. Skvett litt melk på det nærmeste blanke aluminiumsdekoret du kan få øye på.

Lunsj: Fang en liten fugl og ta den med deg inn. Lek litt med den på dundyna di. Forsikre deg om at fuglen er alvorlig skadet, men ikke død, før du glemmer den til fordel for noe annet du må sette i gang med.

Middag: Tigg og be helt til du får en skål is eller melk. Slikk eller lepje tre ganger. Endevend så skåla på gulvet.

Siste dag

Frokost: Spis seks insekter, alle slags duger. Vær nøye med å etterlate deg en del ben, vinger og antenner på baderomsgulvet. Drikk masse vann, kast opp insektene og vannet over puten til din ektefelle/samboer.

Lunsj: Ta skinnet av kyllingrestene fra gårsdagens Take Away som ektefellen/samboeren din har kastet i søppelet. Slep skinnet frem og tilbake over gulvet noen ganger. Tygg litt på et hjørne av skinnet en stund, før du går fra det.

Middag: Åpne en ny boks med gourmetkattemat. Velg en sort som er spesielt flytende, så som kylling og innvoller i saus. Slikk av all sausen og la kjøttet ligge og tørke seg hardt.

Regler for hjemløse katter

Hjemløse katter skal ikke mates.

Hjemløse katter skal ikke mates med noe annet enn tørrfor.

Hjemløse katter skal ikke mates med noe annet enn tørrfor oppbløtt i litt melk.

Hjemløse katter skal ikke mates med noe annet enn tørrfor med lunken melk, kattegodt og fiskerester.

Hjemløse katter skal ikke oppmuntres til å gjøre huset til sin privatbolig.

Hjemløse katter skal ikke klappes, lekes med, kisses på og godsnakkes med unødvendig.

Hjemløse katter som blir klappet, lekt med, kisset på og godsnakket med unødvendig, kommer absolutt ikke til å få noe navn.

Hjemløse katter, med eller uten navn, kommer ikke til å bli sluppet inn i huset, på noe vilkår.

Hjemløse katter kommer ikke til å bli sluppet inn i huset, annet enn i spesielle tilfeller.

Hjemløse katter kommer ikke til å bli sluppet inn i huset, annet enn på dager som slutter på G.

Hjemløse katter som slippes inn i huset, kommer ikke til å få lov til å gå i møblene eller kvesse klørne på møblene.

Hjemløse katter som slippes inn i huset, kommer ikke til å få lov til å gå i eller kvesse klørne på de fineste møblene.

Hjemløse katter kommer til å få lov til å gå i alle møbler, men må kvesse klørne på det nyinnkjøpte klorebrettet med leke-tau og tre etasjer, det som kostet 1.259.

Hjemløse katter skal tre av på naturens vegne utenfor, i sanden.

Hjemløse katter kan gjøre sitt fornødne i den tredelte høykvalitets plastboksen som er fylt med Kitty Kattesand.

Hjemløse katter skal sove ute.

Hjemløse katter skal sove i garasjen.

Hjemløse katter skal sove i huset.

Hjemløse katter skal sove i en eske redd opp med noen gamle håndklær.

Hjemløse katter skal sove i en spesiell Kitty-komfortseng med allergitestet ullpledd.

Hjemløse katter skal ikke få lov til å sove i dobbeltsengen.

Hjemløse katter skal ikke få lov til å sove i dobbeltsengen, bortsett fra i fotenden.

Hjemløse katter skal ikke få lov til å sove i dobbeltsengen, under dyna.

Hjemløse katter skal ikke få lov til å sove i dobbeltsengen, under dyna, bortsett fra i fotenden.

Hjemløse katter får ikke lov til å leke på kontorpulten.

Hjemløse katter får ikke lov til å leke på kontorpulten, i nærheten av PC-en.

Hjemløse katter får ikke lov til å spasere på tastaturet når mennesket dsöadlkjaöldsflkdfassö ldasfkkkkkasd BRUKER DET.

Make a note of THAT!

Bally Boy and the black hole

This is a story from reality, although it isn't certain which reality. I'll leave that to be sorted out by the experts.

It was the eight of September in a year called 1981, and I was on my way home from school. All of a sudden I fell into a black hole.

- No, no, no, I don't mean a hole in the ground. I mean one of those astrophysical black holes, you know the ones where time stops. For one minute I was (as I said, if you were paying any attention) walking home from school, the next minute, abracadabra: There I was, wherever that was, lying in a bed in a totally strange room, and my mother and father were standing there, looking so concerned and strange in the face. I felt very drowsy. No doubt a side effect from dropping out of time and into a black hole.

My parents started telling me a strange story of how I had fallen of a horse and cracked my skull.
"Hello there…?! Get real!" I wanted to say,
"I've only been hanging around in this black hole for - for some time… Which year is this, by the way?" But I didn't say anything. It didn't seem to matter. - Surely another one of those side effects. Some nurse came in and measured my blood pressure, made a note on a chart and disappeared again.

My parents kept rambling on about this accident; how a Volkswagen Beetle had scared the horse into a gallop, how then that hoofed beast had fallen in a sudden turn to the left, and how little me had fallen with it. How in the wide world could I have been riding some stupid horse, when I had been in a black hole ever since my way home from school and now? It didn't make any sense, especially not the part about the Volkswagen Beetle. But it didn't matter, really.

"You nearly died!" my mother exclaimed, trying to bring some sign of comprehension into my drowsy, careless eyes. I answered her by falling asleep.

When I woke up again it was night. At least I assumed so, for it was dark outside, and a man in the bed right to me kept snoring and moaning betwixt and between. To my left a two year old was standing in his bed, holding on to the bars surrounding it, screaming at the top of his lungs.
"Ueeeeeeeee (breath) Ueeeeeeeeeeee (breath) Ueeeeeeeeeeeee..."
"Oh, shut up, you brat!" I wanted to yell, but then some nurse came in and measured my blood pressure, made a note on a chart and disappeared again. I must have fallen asleep, for I woke up and it was daylight to be seen outside. The screaming brat was gone. Good riddance!

I felt something warm pouring slowly out of my left ear, and lifted my hand up to stop the trickling sensation. I looked at my finger. Blood? Could it be some kind of pressure difference in the black hole that made my ear bleed? I should remember to ask someone about that. It's not as if I'm any kind of expert on black holes. But in the meantime I decided to sleep some more. – Nothing better to do in this dull place.

I woke up in a different room. It was smaller, but had huge windows into the next room where some people sat looking at a panel in front of them. A man stood over me, saying how I should lift my arms up whenever I heard a sound from a pair of earphones that he put on my head. Good! I thought, finally some music and play. If there was one thing this place could use, it was more entertainment. So I nodded my wobbling head in content and said
"Are there any astrophysicists here?"
"No." The man smilingly shook his head and disappeared into the next room. So I lay there alone again, thinking of this and that, trying to remember to lift my arms whenever I heard a sound. But this was a silly game. It wasn't exactly rock'n roll they were playing, either. I must have fainted out of pure boredom.

When I came to, some nurse came in and measured my blood pressure, made a note on a chart and disappeared again. I was in yet another room. Perhaps they didn't know where to put time travelers like me. An old woman was in a bed on my right. She smiled at me when she heard I stirred, and then went back to reading her magazine. Now, why had they put me in the pediatrics ward? Had I been gone so long that everybody thought I had grown old? But no, my parents hadn't grown any older since my travel to the black hole. Good thing for them, by the way, as they were old enough as it was!

As if on cue, my mother walked in. My sister was with her, carrying some flowers wrapped in paper.
"Feeling any better? They moved you from the intensive care ward this morning." My mother looked calmer today. Intensive care my butt. As if they cared for much more than measuring my bloody blood pressure.
"Yes much better!" I said in the name of politeness. Had I been feeling bad at all? What a strange notion.
"Do you remember anything?" my sister said, she unwrapped the flowers and put them in a stainless steel vase on my night table. Now, how could I remember anything when no time to remember had passed? My answer was of course no. Not a thing. But some one had said something about falling off a beetle, hadn't they?
"No," my sister said, "you went riding on Bally Boy. And then he was scared by a Volkswagen Beetle and took off in a gallop, and then you both fell in a sudden turn."
"Bally Boy? You mean Lead?" I asked. Bally Boy was a large horse at the riding school, and he was so heavy and clumsy that we just called him Lead.
"Why was I ever riding him?" I wondered. Bally Boy was not the kind of horse just anyone rode on. A boy named Peter, whose parents owned the riding school, owned him. I was amazed that anyone could possibly have let me ride on Blyen.
"Apparently Peter asked you to take Bally Boy on a little walk. His parents have sent you some flowers, by the way." She pointed to one of the bouquets on my night table.
"You hit the asphalt rather hard." She handed me my wristwatch. The bracelet was OK, and the frame was OK, but all the contents and the glass were gone. I fingered with the remains of my pride, my very first digital watch. So this was what happened to watches when they were brought to a black hole. They exploded out of frustration for no time to measure?

Some nurse came in and measured my blood pressure, made a note on a chart and disappeared again. This took me so by surprise; I had to sleep a little to get over it. I woke up with a male nurse looming over me. He had a glass of milk in his hand.
"Here, drink this." He said and held the glass towards me. I looked at the milk. Usually I'm very found of milk, but just the idea of drinking it made my stomach turn.
"No thanks, I don't feel like it."
"Oh, come on," he persisted, "I was told to give you some milk. Drink up, it will do you a world of good." He formely pushed the glass in my face. Oh, what the heck! I thought, and forced myself to drink half the glass.
"There, you see, I told you it would do you good." He gleamed in self-righteousness. I answered him by bending over and throwing the milk up all over his shoes. Some nurse came in, probably to measure my blood pressure. Instead she had to go fetch a broom.

I felt my left ear. A little trickle of blood was still dripping out, but the blood had started to coagulate into a clog that blocked my hearing. So I put my good right ear into the pillow, and didn't bother to stay awake to see them cleaning up the mess they had made. I kept falling asleep and awakening for a week. Slowly the drowsiness started to disappear, and along with it the mindlessness. My parents and my sister had visited me regularly, over and over told me the story about how I went riding Blyen, and how we both fell in a sudden turn to the left. I had stopped asking if there was an astrophysicist around, in fear that they would send me a psychiatrist instead. I can't imagine that psychiatrists know much about black holes. Everybody - except me - seemed convinced that I suffered from amnesia, and since I didn't want to be stigmatized as a heretic, I played along. As I got better, they moved me to a bigger room, where five other patients entertained me. Not much to brag about. Eventually they took me off the intravenous feeding and started to give me some real food too. They wouldn't give me any milk, though. I can't help but wonder why. After a fortnight, the day came when my mother could finally take me home. There is no place more boring and enclosing than hospitals - except prisons maybe, but luckily I don’t know that for sure. What I do know is that I packed up my few belongings and went outside to the car with my mother. It was weird to be outside again. For a second I could very well imagine how the agoraphobics must feel.

"Can we stop by the stables on our way home?" I asked.
"But why on earth!?" My mother wondered.
"By the way, you should rest - doctor's orders."
"Just for five minutes?" I pleaded. "I do so want to say hello to Bally Boy." And since it is rather easy to indulge the sick and poorly, my mother agreed to a short stop.
"You can wait in the car if you like." I said when we got there.
"Yes, please." Mum has never been found of the dirt and smell in the stables. So I went inside alone.

There were no people there, and the horses stood quietly resting after having finished their midday meal. The only thing to interrupt the silence was the sound of some of them still chewing on their last remains of hay. I walked to the end of the stables where Bally Boy resided. And there he laid, staring into the nothingness, looking as if he had the best conscience in the world. He got up when he noticed me. He had some nasty wounds on his left side. I went in to him, and stroked his neck.
"Tell me, where have you been, Bally Boy?" I whispered.
"I know for sure, I have been in a black hole." He didn't answer of course. It's high above any horse's dignity to answer such questions from humans. So I patted him once more, before I left him to do whatever horses do when they do nothing.

And so I lived happily ever after - more or less at least, for I have never, ever - yet - met an astrophysicist who could answer my questions about black holes. But they're there, I know, I remember not remembering it, as clearly as if it was yesterday.