Elegi over høsten

Høst. 

Fytterakkern sier bare jeg.

Høst. Ordet i seg selv får det til å gå kalde frysninger nedover ryggen på en stakkars nordboer.

Høst. Det finnes ikke noe tristere, mer deprimerende og nedslående enn høsten. Kulda kryper inn over landskapet og når deg med sine jernklør. Den får samtlige celler i kroppen din til å danse swing hit og dit, så du blir sjøsjuk, vemodig og matt. Vintergarderoben må frem, på med ullundertøy, vanter, lue og skjerf før du våger deg ut i verden. Men så dukker høstsola frem. Den steiker deg så grundig under frakken at du må ta av alle vinterlige klesplagg og drasse dem med deg på armen helt til kvelds. 

Sola begynner å ta kvelden så altfor tidlig, unnasluntreren, og du må ta alle klærne på igjen, og likevel fryse, fordi du ikke hadde nok klær med deg, selv om det virket tvert om da sola sto på som verst.

Eller du kommer der, vandrende med ullundertøy, ullgenser og vadmelsbukse, og så, så forstår du, så begynner det å regne. Skikkelig høstregn med stive kulingkast som får det til å regne vertikale dusjer av hardt, kaldt høstvann. Klærne varmer kanskje fortsatt, men de veier flere tonn. Nedlesset kommer du ikke av flekken. Hvis ikke vinden blåser deg av gårde, som regel i motsatt retning av hva du hadde tenkt deg. 

Høst nei, den kan du ha for deg sjøl. Hva har den vel å diske opp med? Jo det skal jeg fortelle deg: Fluesopp. Barbarkost av det riktig fluete slaget, slikt som bare barske vikinger så seg tjent med å gnafle i seg, og da sikker bare fordi de ville glemme høsten, fortrenge den. Jeg holder med dem i det. 

Dagens fortrengningsmetode er ikke fluesopp, men sydentur. Men for den som ikke har råd til fortrengningen? Vi må gå her og kjenne depresjonene klemme sine klamme grep om oss. Lauvtrærne har fått gulsott, bladene visner fortere enn hva godt er. 

Dagene amputeres kortere og kortere ettersom koldbrannen høsten har med seg får bedre og bedre tak. Natta rår. Vakre solnedganger hjelper ikke det spøtt, for de kommer for tidlig. Tranflaska må frem igjen. Alle holder god avstand til sine medmennesker, redd for forkjølelser og virusangrep. 

Alt det grønne, gode, greie blir bleikt - og vått av alt det vannrette regnet. Vi må dra oss opp av senga i mørket, før hanen gidder gale, på vei til jobb og slikt. Men på vei til hvor vi nå skal, klarer høstkulda å fryse hjernecellene så stive at vi knapt rekker tine opp igjen, før vi skal hjem.

På hjemveien er det så mørkt og svart at vi er heldige om vi finner fram. Og har vi ikke refleks på oss, kommer nattblinde bilister og kjører oss ned. Kulda skremmer vannet av vannet, så det blir til is på veiene. Sykkelturen blir lotto med helsa som innsats.

Nei, høsten er bare elende. Naturen har forstått dette. Den går i dvale så godt den kan, rir det hele av med avventende tålmodighet. Mens vi mennesker jager videre – jager videre etter hvadada?